Om oss

 Aktiviteter

 Bilder

 Arkiv

 Årboka

 Lenker

 Til forsida

 

BESTEFARS HAGE av Åse Kristiansen

Solheim på Indregård

 

Onkel Jarle kom til Salangen som 18 åring i 1950, ved St. Hans tider. Han kom med lokalbåten til Sjøvegan sent om kvelden og gikk til Innergården. Han skulle bo på Solheim. Lenge før han kom fram kjente han blomsterduften. Hagen var et imponerende syn med blomster i alle farger: Aurikler, knappsoleier, akeleier og liljer sto i fullt flor og spredde sine dufter i hele området. (Fortalt av Tone Bjørstad.)

Mot slutten av 1800-tallet kom min bestefar, Hans Amundsen Bjørstad, som lærer til Salangen. Der traff han min bestemor, Helga Marie Johnsen, også hun var lærer. Det var vanlig at læreren bodde på skoleloftet, og på skolen på Indregård kom det etter hvert fem barn. Rundt 1910 kjøpte bestefar ei tomt under berget ved Melen, fikk bygd seg et hus for seg og sine og begynte på sitt livsverk: Hagen på Solheim.

Tomta besto av berget mot Melen og flata mot veien. Midt etter hele tomta strakte det seg en opphøyd bergrygg som skrånet ned mot Melberget og sør mot grensen til naboen. Der rant det en liten bekk. Der i sørenden av tomta sprengte de ut en brønn og satte opp et vaskehus/eldhus. Nedenfor eldhuset lå sjåen og utedoen. Så vidt jeg husker var det bygd ei lita trebru eller en klopp over bekken, mellom utedoen og veien. På begge sider av bekken vokste det ”blom”, høye bregner.

Der,  på ei tomt bestående av berg og stein, vokste det fram en hage som ble kjent i store deler av Troms. Hageelskere fra fjern og nær kom for å se den fine hagen, skoleklasser kom dit, og deres møte med blomsterprakt og blomsterduft fra bugnende bed og blomstrende trær husker de den dag i dag. Til tross for beliggenheten under berget og med sol hele dagen, var det svalt og luftig i skyggen av de store trærne.

 

 

 

 

 

 

 

Sommeren 1925: Fra venstre Gunnvor Bjørstad og framtidige ektefelle Trygve Kvitle, Helga Bjørstad, Ingrid Bjørstad, Helgas mor Anna Hansine Hansdtr., Erling Bjørstad, Hans A. Bjørstad, Åsta Bjørstad, Dagny Horn og Arne Bjørstad.

Bestefar hentet skiferheller fra forskjellige steder, bl.a. Karavika, anla bed etter bed i forskjellige fasonger og størrelser. Mold måtte hentes for å fylle i bedene, og mellom bedene var det kvit skjellsand som han hentet med båt fra Kantarholmen. Han laget hellegang rundt huset, av glatte, fine skiferheller, og mellom bislaget og Melberget sto et bord med ei stor naturlig skiferhelle som bordplate. Rundt dette bordet sto et par kvitmalte hagebenker. Det sto også et mindre steinbord inne mellom bedene mellom uthusveien og berget. Trappa foran bislaget var også av skiferheller. Noen meter fra husets søndre hjørne sto flaggstanga, men den brakk under en orkan i 1934, og noen ny ble ikke satt opp.        

 

 

 

Helga med døtrene Ingrid og Åsta ved steinbordet i 1955.

Vi ser også litt av hellene bortover mot sjåen.

 

Mot veien plantet han grantrær som le mot vestavind og innsyn. Osp, selje og hegg fikk vokse seg store. Han hadde også flere sembrafuruer som i mine øyne så ut til å rekke nesten i himmelen. De hadde store kongler med frø som smakte så godt. Ellers hadde han syriner, poppel og en del andre varmekjære trær som klarte seg så langt nord. Av nyttevekster hadde han rips, store hollandske, og gulgrønne sukkerrips. Han hadde også stikkelsbær og muligens bringebær, samt rabarbra. Helt sør i hagen hadde han gulrotbedet.

Porten inn til hagen var hvitmalt og av tre. Portstolpene var to høye, firkantete murte søyler, med ei stor steinkule på toppen. En slik søyle står nå  ved verandatrappa og en i et bed mellom huset og veien. Bedene nærmest huset var runde, mangekantete eller bare rektangulære. Mitt yndlingsbed var stjerneformet og sto mellom verandaen og oppkjørselen. Alle bedene mellom uthusveien og Melberget var rektangulære og noen av dem var bygd i terrasseform.

Porten vises til høyre. Vi ser også litt av stjernebedet.

Som barn besøkte vi bestefar og bestemor bare om sommeren og jeg kan ikke huske vårhagen. Men min mor tok med seg planter derfra da hun og pappa bygde eget hus på Helgeland. Det var blå scilla eller stjerneblomst, hvite krokus og hvite, fylte pinseliljer. Bestefar hadde også gule primula, Maria nøkleband, som nå har spredd seg i hele hagen. Under berget i sørenden satte han ned noen røtter av kvitveis og blåveis som nå står som hvite og blå tepper i begynnelsen av mai.

Bestefars store interesse var aurikler. De plantet han i de fleste bed. Han kultiverte dem selv for å få fram forskjellige arter og fargenyanser. Han hadde et samarbeid med en gartner i Tromsø,  Severin Ytreberg, pollinerte planter med forskjellige farger og fikk fram frø som han sådde i trekasser. Auriklene dufter så deilig, og de mange fargekombinasjonene må ha vært en fryd for både øyne og nese hver vår.                 

 

 

 

Kaukasusliljer                                               Steinhellene foran bislagtrappa + det tamme ekornet.

Han hadde planter som blomstret til forskjellige tider, hele sommeren. Når vi kom nordover i juni/juli bugnet det av mørk-oransje ballblom, akeleier i alle fargevarianter, gule sverdliljer og Martagone-liljer. Også Kaukasusliljer, Tigerliljer og brannliljer fantes der. Bestefar hadde også lyse og mørke riddersporer, himmelblå fjellflokk og mørkeblå og blåhvite tyrhjelm. Av roser hadde han Rosa Rugosa og doggroser. Han hadde også minst en kaprifol. I skråningen ovenfor eldhuset vokste det markjordbær som ble modne mens vi var der.

Helga og Hans A. Bjørstad  15.august 1939.  Bildet er tatt fra vedsjåveien,  mot nord.

Hagens glanstid må ha vært fra like før 1.verdenskrig og fram mot slutten av 50-tallet. Bestefar døde i 1951, men døtrene Ingrid og Åsta fortsatte å stelle hagen helt til kreftene tok slutt. Etter hvert som trærne vokste til, var det for det meste de nøysomme og skyggekjære plantene som klarte seg. Da huset fikk innlagt toalett og det ble satt ned septiktanker, ble bedene mellom huset og riksvegen rasert, men ennå finnes spor etter noen av bedene. Ugress, mose og rotskudd fra trær overtar mer og mer av hagen. Men alle de som en gang besøkte bestefars hage på Solheim, vil nok for alltid bære duften  og synet som møtte dem, med seg i minnet.

 

Høst i hagen, ca.1970. Ei steinsøyle står omtrent der flaggstanga i sin tid ble reist.